Det er ikkje behov for å finna opp kruttet når musikkjournalist Egon Holstad beskriver Vagle så bra:
Dag Vagle – verdens beste artist som ikke er verdenskjent:
Dag er, foruten å være et terningkast 6-menneske, en av de mest begavede og underkjente artistene vi har i dette landet. Siden 2001 har jeg sett ham live i forskjellige konstellasjoner et sted mellom 20 og 30 ganger, og det har vekslet i spennet mellom knallbra og «helt ubegripelig klype seg armen-hysterisk»-dritbra.
Han er nok mest kjent som frontfigur i bandene Helldorado og Flying Shoes, men er også en svært ettertraktet studio- og session-musiker for en rekke andre. Et drypp av Dag Vagle vil jo heve et hvert musikalsk produkt, så det er jo ikke akkurat underlig.
Likevel er det solo, og alene på en scene, han virkelig kommer til sin rett. Bortsett å være den beste vokalisten her på berget – uansett kjønn og genre – har han en ubeskrivelig og paradoksal form for beskjeden autoritet i sin formidlingsevne, og der alt som kommer ut høres ut som røsket ut av en annen tid, samtidig som det glir sømløst inn i samtiden. Sa jeg at han er en helt enormt begavet gitarist også? Vel, selvsagt, er han dét også.
Hans eget låtmateriale er skyhøyt, også er han en av få i verden som klarer å tolke Roy Orbison, Mickey Newbury, Townes Van Zandt eller Tim Buckley på et så himmelropende høyt og anstendig vis at man for en stakket stund glemmer av å tenke på originalene.
Her har du heldigvis muligheten til å se ham live i sin aller edleste form, og da er det bare å skrote alle andre planer. Det finnes knapt noe bedre her til lands. Ikke vet jeg hva det skulle være heller, men det er heller ikke nøye. Musikk er ikke konkurranse. Musikk er formidling av følelser, og der er Dag en sann mester av de helt sjeldne.
Klepp bygdekvinnelag sel kaffi og lappar.