For å si det enkelt så kan vi si at en bre er snøen som falt i fjor. I realiteten blir breer dannet som følge av en opphoping av snø og is over mange år.
Når ismassen er mer enn 20 meter tykk, siger den nedover med tyngdekraften. En bre er altså is som er i bevegelse.
Nyfallen snø er lett, med egenvekt på 0,1 g/cm³. Vind og mildvær gjør snøen sammenpakket og tyngre. Snø som overlever en sommer blir kalt firn. I løpet av noe år kan firn bli omdannet til breis. Overgangen skjer ved omkrystallisering der store krystall vokser og de små minker. Egenvekta på breis er 0,9 g/cm³.
I dypet av breen er det stort trykk, og isen lar seg forme som et plastisk stoff. Høyere opp i breen er det mindre trykk, så her oppfører isen seg som et stivt materiale. Sprekker blir det blant annet der breen går over en kul eller endrer retning. Når breen får større fart eller glir langs fjellsiden, får vi også sprekker. I norske breer er sprekkene sjelden mer enn 25 meter dype. Det tilsvarer et 9 etasjer høyt hus. I Antarktis er isen mye kaldere og stivere, og her kan sprekkene være opptil 100 meter dype.
Breer dekker 0,7% av fastlandet i Norge, og totalt er det litt over 2500 breer av ulik størrelse og form. Breene er viktige for blant annet vannkraft, forskning på klima, og for turisme og rekreasjon. I tillegg kan de være skyldige i naturfarer som plutselige flommer og isras. For de som ferdes på snødekkede områder av breene, finnes det skjulte farer som sprekker og nærmest bunnløse sjakter dypt ned i isen.
For de fleste som besøker områder med breer, vil breene være noe en betrakter og beundrer fra trygg avstand. Isens intense blåfarge i ulike fasetter virker tiltrekkende og magisk. Breene er som digre smaragder som klamrer seg fast i bratte fjellsider og på kanten av stup, eller de kan ligge som rolige kjemper som siger fra høyfjellet og ned i dalene.
Breene i Norge hadde, etter den siste istiden som sluttet for om lag 10 000 år siden, stort sett størst utstrekning rundt år 1750 e.Kr. Denne perioden blir kalt «Den lille istiden». Ved flere av breene kan vi se tydelige merker fra denne tiden, der endemorenene ligger som store ryggformede avsetninger. Breframrykk ødelagte mange gårder og dyrket mark. Gårdbrukerne på Nedregarden (Nigarden) i Jostedalen klaget derfor over for høy skatt på gården. I 1748 bad kongen i København presten i Jostedalen om å gjøre målinger av breen for å sjekke disse utsagnene.
Etter «Den lille istiden» har breene blitt mindre, men det har vært flere framrykk innimellom. Det siste store framrykket var omkring 1930. Fra 1930 til 1960 trakk breene seg kraftig tilbake. Etter 1960 la breene på seg litt igjen og på 1990-tallet gikk mange breer på Vestlandet fram. Et eksempel er Briksdalsbreen som mellom 1987 og 1997 gikk fram over 400 meter. Etter år 2000 har breene hatt en markant tilbaketrekking som kan skyldes den globale oppvarmingen. De enorme snømengdene som legger seg på breene om vinteren er ikke tilstrekkelig for å hindre tapet av is gjennom stadig varmere smeltesesonger i sommerhalvåret.
På Vestlandet er det enkel tilkomst til breer en kan se fra utsiktspunkt eller gå på under trygg guiding. Sommerstid er det flere steder en kan finne breturer med erfarne guider, eller en kan melde seg på brekurs for å lære å gå trygt på egen hånd. Fra sør til nord på Vestlandet kan vi starte med Folgefonna i Hardanger. Her er Buerbreen et yndet utsiktspunkt på østsiden, ikke langt fra Odda. På vestsiden kan en komme høyere opp på breen, der Juklavassbreen ligger klar for de som ønsker brevandring i blåisen. Her ligger også Fonna sommerskisenter som byr på spektakulær skikjøring utover våren og sommeren. Tilknyttet Folgefonna nasjonalpark ligger det et besøkssenter i Rosendal, hvor man kan lære om breer, klima og natur.
Litt lenger nordøst, mellom Hallingskarvet og Hardangervidda, finner vi Hardangerjøkulen. Med utgangspunkt i Finse kan man her gå på Blåisen, mens man fra Simadalen ikke så langt fra Eidfjord, kan komme seg opp til Rembesdalskåka dersom man ønsker en litt hardere og lengre tur. Her er Norsk natursenter et anbefalt besøkssenter man kan besøke for å lære mer om Hardangervidda nasjonalpark.
I det gamle fylket, Sogn og Fjordane, finnes det mange muligheter for å se på eller gå på bre. Her ligger nemlig Jostedalsbreen – den største breen på det europeiske fastlandet. Ut fra denne iskjempen kommer det nesten 30 ulike navngivne brearmer, hvor noen er mer tilgjengelige enn andre.
På østsiden ligger Luster, som mildt sagt bugner over av breer. Særlig i Jostedalen, med kjente breer som Nigardsbreen, Bergsetbreen, Tuftebreen og Austdalsbreen finn en noe for enhver smak - om en bare vil se bre eller kombinere dette med lengre fjellturer, kajakk eller RIB-båttur på et brevatn. I Luster finner vi også Veitastrond, med Austerdalsbreen som selveste William Cecil Slingsby etter oppdagelsen i 1894 kalte «the finest ice-scenery in Europe». Dalføret her gir sterke inntrykk når det gjelder å se breer fra avstand.
Ikke langt fra Gaupne ligger Leirdalen, som med båt eller kajakk kan ta deg til den største brearmen fra Jostedalsbreen, nemlig Tunsbergdalsbreen. Denne er litt mer utilgjengelig av breene, men absolutt verdt et besøk sammen med guide om en ønsker å komme litt vekk fra mer kjente besøksmål.
I Fjærland, som ligger ved sørenden av Jostedalsbreen, har vi breer som Bøyabreen og Supphellebreen som stuper ned i dalene. Begge disse har enkel tilkomst fra veien, ligger veldig nære fjorden og man finner tilrettelagte utsiktspunkt. Supphellebreen er også kjent som Flatbreen, et naturlig sted for brekurs og som avslutning på turen «Josten på langs». Her finner du også Flatbrehytta, som i sin tid ble bygget for bre- og fjellfolk. Nærheten mellom fjord og bre gjør Fjærland til et helt spesielt sted for naturelskere.
På vestsida av Jostedalsbreen er Nordfjord et eldorado for å kikke på breer fra avstand, som i dalføret Oldedalen, inne i Loen eller i Oppstryn. Her er kanskje Briksdalsbreen den meste kjente attraksjonen, sammen med Kjenndalsbreen. Om du ønsker bretur i Nordfjord, så er Stryn sommerskisenter et fint utgangspunkt for å gå på Tystigbreen hvor man benytter seg av skitrekket for å komme seg høyere opp. Ellers er Haugabreen i Jølster i Sunnfjord et fint alternativt, hvor man kan vandre i et vakkert dalføre før man stiger inn på isen.