Fotturer, kjente attraksjoner og kortreiste delikatesser lokker både adrenalinsøkende og matglade ferieentusiaster til Åndalsnes. Bli med på en todagerstur til tindehovedstaden.
Idet vi går av toget i Åndalsnes, siste stasjon på Raumabanen, er vi alle veldig nysgjerrige på hva vi har i vente. Gruppen vår på 30 personer blir tatt imot av reiselivssjefen i Rauma, Hilde Gråberg Bakke, med et stort smil.
– I løpet av to dager vil dere kunne krysse av overraskende mange attraksjoner og utkikkspunkter som dere bare kan oppleve her, lover hun.
Rundt oss ser vi fjelltopper, elven og fjorden, og vi er ivrige etter å komme i gang så snart som mulig.
Hei, se på oss! Det er nesten like lett å sykle mellom fjelltoppene her som i en by som Amsterdam. Hvordan i all verden er det mulig?
– Turbo-modus, forklarer vår sykkelguide Ragni Klokkerstuen Odeen og legger til:
– I oppoverbakke skifter du bare fra eco- eller normal- til turbo-modus.
12 av oss sitter på kraftige, solide el-sykler, og vi følger etter guiden vår i oppover- og nedoverbakker, langs veier, gjennom skoger og over broer som krysser elven Rauma.
Sykling er en veldig fin og enkel måte å få oversikt over området på, samtidig som det gir deg god matlyst.
Vi befinner oss i noen av verdens vakreste og mest fotogene omgivelser, så det blir knipset mange bilder langs veien. Mens vi legger ut blinkskuddene på sosiale medier, er vi alle enige om at den timelange sykkelturen har vært en bra start på todagersturen vår.
La oss si det sånn: Fra Åndalsnes kan du gå tur i alle retninger, så hvorfor ikke starte med nærmeste topp?
580 meter over havet ligger den nybygde utsiktsplattformen Rampestreken. Det lokale turistkontoret har faktisk klassifisert gåturen som moderat, men husk at for oss byfolk starter turen praktisk talt på havnivå.
Etter ca. 75 meter oppoverbakke får vi øye på noe som ser ut som en liten lekebåt i havnen ved Norsk Tindesenter. Det er faktisk et stort cruiseskip. På 100 meters høyde hører vi bare vår egen pust. Og etter hvert som vi fortsetter oppover, blir pusten stadig tyngre.
– Er vi snart halvveis?, spør de av oss som svetter mest. Svaret får vi raskt på en trestolpe: Det er 300 meter ned og 200 meter opp til målet vårt. Siste del av stigningen er den bratteste, med steintrapper som nylig ble håndlaget av sherpaer fra Nepal. Steinene er store, så disse mennene må ha vært veldig sterke.
Plutselig er det noen som ler. Vi er endelig oppe på Rampestreken.
– Det ser ut som en liten bro som stikker ut i luften, sier noen. Der nede ser vi basen vår Åndalsnes flankert av elven Rauma som renner ut i fjorden, og rundt oss ser vi majestetiske fjelltopper.
Noen av oss fortsetter videre i ca. 20 minutter til toppen av Nesaksla, 715 meter over havet, og som belønning får vi 360 graders panoramautsikt.
Derfra er det mulig å fortsette til Romsdalseggen, som er en av Norges mest kjente fotturer. Men for oss går det nedover.
– Se ned alle sammen, roper en av oss begeistret.
– Nei, ikke se ned, korrigerer han seg selv idet den brede bussen vår kjører sikksakk i sakte fart oppover den smale Trollstigen.
Vi andre holder oss ekstra godt fast armlenet. Det er muligens vanlig for fjellgeiter og ørner å klore seg fast til en steinvegg som dette, men neppe for vår motoriserte flodhest.
Bussjåfør Torstein Dahle utnytter hver eneste centimeter av kanten på veibanen, også når han lar andre kjøretøy i forskjellige størrelser kjøre forbi.
– Hvordan jeg klarer det? Vel, du vet, jeg begynte tidlig. Helt fra 1968 har jeg kjørt turister opp Trollstigen ... og trygt ned igjen, ler Dahle mens han enkelt styrer bussen gjennom en av de krappeste svingene.
I ett øyeblikk føles det som om forparten av bussen henger utenfor veien. I det neste har Dahle vendt den svære doningen 180 grader og samtidig sneiet fjellveggen med støtfangeren.
I den krappe, øverste svingen – som heter Bispesvingen – stopper sjåføren bussen, og vår guide Ivar Brennhovd fra Friluftslek ber oss om å gå ut og se mot toppen av Bispen.
– På hva?, spør vi.
– Se etter en gang til, svarer han.
Vi får med ett øye på de små silhuettene av to menn. Plutselig hopper en av mennene, kledd i en slags fugledrakt, ut fra fjellet som om det var den naturligste ting i verden. Han flyr rett over oss og vi får skikkelig bakoversveis. Før vi skjønner hva som skjer, har våghalsen allerede landet på parkeringsplassen nede i dalen ved starten av Trollstigen.
– Han fløy i rundt 240 kilometer i timen, sier guiden vår tørt.
Tror du ikke at mennesker kan fly, sier du? Vel, da bør du dra til Åndalsnes og oppleve basehopping på nært hold.
I bussen har vi med oss Edmund Meyer, også kjent som Mr. Trollstigen. Kallenavnet har han fått fordi han i flere tiår har drevet Trollstigen Gjestegård og Trollstigen Kafé, et nytt servicebygg som ligger på toppen av de krappe svingene.
Mr. Trollstigen forteller oss at de tar imot over en million besøkende i året.
– Jeg er stolt over at jeg er født 50 meter fra Trollstigen, sier han, og som en erfaren Trollstigen-guide griper han mikrofonen og begynner å fortelle livshistorien sin.
Meyers familie bosatte seg her allerede i 1875, og bestefaren hans var en av dem som åpnet den nye fjellveien i 1936 med kong Haakon VII til stede.
– Vet du hva? Jeg elsker livet mitt. Det er tross alt ingen i hele verden som har reist opp og ned Trollstigen flere ganger enn meg. Tro meg, jeg blir aldri lei. Det skiftende været og det vakre lyset her oppe, gjør at to dager aldri er like. Det som holder meg i gang, er synet av alle de glade ansiktene til gjestene våre.
Vel, vi er iallfall glade her oppe i høyden. Og veldig sultne. Trollstigen har virkelig gjort oss klare for middag på Hotel Aak.
“Vi er glade når gjestene våre er glade.”
Odd Erik Rønning, Hotel Aak
Hør her. Glem det der med å finne den rette balansen i livet. Det er mye morsommere å ta på seg en våtdrakt og sette føttene på et brett på elven Rauma – og prøve så godt du kan å stå oppreist.
Etter bare noen få minutter har vi lært hvordan vi kan komme oss opp på brettet igjen hvis vi faller i vannet. Husk bare at du må holde godt fast på åren. Ellers blir den tatt av strømmen. Og selvsagt faller vi uti. Noen av oss, iallfall.
Instruktørene våre er utrolig tålmodige. Ikke noe stress. Vi lærer raskt å stole på oss selv, og bena slutter å skjelve. Vi klarer faktisk å nyte synet av den vakre naturen rundt oss, selv om vi ligger i vannet. Snart padler vi nesten like bra som proffene som bor her, og vi er skikkelig stolte av oss selv. Helt utrolig! Vi klarte det!
Tenk om alle dager kunne vært så ukompliserte ... Vi hopper på en buss fra basen vår i Åndalsnes og tar en kort kjøretur gjennom naturskjønne omgivelser. Vi skulle gjerne blitt sittende i setene våre litt lenger, men plutselig er vi fremme på bestemmelsesstedet og må gå av bussen.
Tursko på bena. Vann og sjokolade i den lille tursekken. Og solbriller, for i dag er værforholdene usedvanlig gode. Vi har en fantastisk opplevelse foran oss, men likevel er dette en av de letteste fotturene her omkring. Etter bare 21 minutters gange og mye skravling, når vi toppen av Litlefjellet.
– Utsikten herfra gir dere nesten den samme følelsen som profesjonelle fjellklatrere får på de høyeste toppene her, sier guiden vår.
Vi føler oss straks litt bedre når han sier det. Herfra kan vi se både Romsdalshorn og Vengetindene, i tillegg til Trollveggen – den loddrette fjellveggen som er neste post på programmet.
Ok, hvor er trollene?
De er faktisk veldig til stede i og rundt Åndalsnes, særlig i navnene til noen av de mest dramatiske attraksjonene. Guiden vår forteller at Trollveggen er Europas høyeste loddrette fjellvegg med sine imponerende 1000 meter. Ja vel, hvis du sier det, så. Vi synes bare at den virker veldig bratt … og uendelig høy.
Trollveggen er en del av Trolltindene som strekker seg opptil 1700 meter mot himmelen. I 1986 ble basehopping i Trollveggen forbudt ved lov, så den er like farlig som den ser ut. På Trollveggen besøkssenter får vi se en film om historien til den ekstreme veggen. Alt er veldig … høyt.
Turen er over for denne gang og vi føler oss rett og slett ... høyere. Vi kommer helt klart til å sove godt etter to dager med masse frisk luft.
Tekst: Karl Eirik Haug
