Det grønne gullet fra Norges katedraler

I over 100 år har den preget norsk kultur og dagligliv, og i dag kan tilreisende fra både inn- og utlandet få servert disse unike historiene fra “Norges katedraler”, pakket inn i noen av Norges vakreste naturopplevelser.

På Vestlandet står den spektakulære naturen for noe mer enn bare et vakkert Instagram-motiv. Det norske fjordlandskapet, med fjellene, fjordene, isbreene, elvene og fossene, har vært utgangspunktet for utviklingen av det det vi i dag kaller “arvesølvet” i norsk industri. Det moderne Norge er bygget på norsk vannbasert kraftproduksjon, som i dag leverer ren, fornybar og utslippsfri energi både til Norge og utlandet. Det har satt Norge på kartet som en av verdens fremste og mest innovative leverandører av ren energi. I dag kan du besøke steder på Vestlandet for å lære, og ta med deg de unike og spennende historiene som gjør at naturopplevelsene blir noe helt ekstraordinært.

Fra vann til grønt gull

Uten vannkraften hadde vi mest sannsynlig aldri sett den store industrielle oppblomstringen på 1800 og 1900-tallet. Det hele startet med at ingeniøren og industribyggeren Stam Eyde sikret seg rettighetene til utbygging i Telemark på slutten av 1800-tallet, for å produsere rimelig elektrisitet ved å utnytte de enorme kreftene i vannet. Dette ble utgangspunktet for etableringen av store norske selskaper som Norsk Hydro og Elkem, og var en av drivkreftene til at industrien skjøt fart, og at bygder, byer og lokalsamfunn vokste frem.

Men det var på Vestlandet at kraftindustrien virkelig skjøt fart. Med mye nedbør, mange innsjøer i fjellet, fjorder som strekker seg lagt inn i landet og store høydeforskjeller, er landskapet som skapt for vannkraftproduksjon. Før andre verdenskrig ble stort sett all industri lagt i nærheten av fossekraft og utskipingsmuligheter. Denne kombinasjonen la grunnlaget for de tidlige industristedene på Vestlandet som bl.a. Høyanger, Årdal, Tyssedal, Sauda, Suldal og Flørli. Etter krigen ble overføringsnettet mellom landsdelene bygget ut, og elektrisitet ble en handelsvare. Først nasjonalt, så til en europeisk eksportvare.

Bærebjelken i lokalsamfunn på Vestlandet

Men norsk vannkraft er mer enn et industrieventyr. Helt fra starten tok den norske stat eierskap til elektrifiseringen. Vannkraften skulle gjøre Norge til et rikt land, der ressursene skulle komme hele folket til gode. Dermed sikret Stortinget at vannkraftressursene forble i norske hender, og konsesjonsordninger gjorde at eierskap til ressursene gikk vederlagsfritt tilbake til staten ved endt konsesjonsperiode.

Utover på 1900-tallet skjedde det en rekke industrietableringer, som for eksempel smelteverk og aluminiumsproduksjon nær vannkraftressursene, og det vokste opp nye samfunn rundt disse. De nye kraftverkene ble symboler på fremskritt og modernitet. Men i tillegg til de store kraftstasjonene ble det også bygget en rekke mindre kraftstasjoner i forbindelse med mindre byer og tettsteder. Også her ble det oppblomstring av industri, samtidig som lokalsamfunnene ble etablert. 

Også i dag ser befolkningen på kraftverkene som hjørnesteinen til stedet der de bor, og det vises stort engasjement for å bevare både de fysiske sporene og historien som tilhører stedene der det ikke lenger er kraftverk i daglig drift.

Fra industri til mangfoldig opplevelsestilbud

Men vannkraft har også vært omdiskutert gjennom den 100-årige historien. Allerede på 1950-tallet var det stemmer i samfunnet som viste bekymring for at alle større vassdrag i Norge skulle bli bygget ut til vannkraftformål, og arbeidet med verneplan for vassdrag har pågått mer eller mindre intensivt siden 60-tallet. Kraftstasjoner og infrastruktur er omgjort til museer og besøkssentre, der tilreisende kan i dag lære om betydning av norsk kraftproduksjon og utviklingen helt frem til dagens moderne industri. Fra disse kulturskattene kan man i dag oppleve historier om industri og kulturarv i tilknytning til vakre naturopplevelser. Store naturopplevelser som vandring langs fosser og elvestryk, guidede turer og Via Ferrata langs vannrør, gammel infrastruktur og dammer som kulturminner, viser betydningen av norsk vannkraftindustri gjennom historien.

Utgangspunkt for flere naturbaserte opplevelser

I tillegg til det man kan oppleve av historie og kulturarv på kraftstasjonene på Vestlandet, har kraftverkene og deres historie i stadig større grad blitt trukket inn som en del av andre attraksjoner og opplevelser. Naturen er fremdeles et av regionens sterkeste trekkplastre, men mange ser det som en stor verdi å lære om hvordan naturen preger menneskene som bor der. Folk vil gjøre og lære, ikke bare se. De vil vite mer om hvordan folk lever i dag, og hvordan industrihistorien preger dagens samfunn, så vel som før i tiden. Eksempler på dette er sightseeingturer som har stoppested utenfor fossene og kraftstasjoner og guideselskaper som nå tilbyr turer i og rundt museene.

Med storslåtte byggverk i storslått natur, er mange kraftverk omtalt som Norges katedraler, og vitner om over 100 år med imponerende samvirke mellom kultur og naturkrefter. Det er en historie om hvordan det moderne Norge har utviklet seg, og de har fremkalt viktige debatter om samfunnsprioriteringer som fortsatt er høyaktuelle.

De utvalgte anleggene som i dag er fredet, viser ulike sider av vannkrafthistorien. Anleggene fra tidlig 1900-tallet og frem til 1950 viser utviklingen fra kraftstasjoner og rørgater i dagen til høyteknologiske kraftstasjoner i fjell. Flere av dem er i drift i dag. Sentrene har en felles målsetning om å danne et grunnlag for at de unike kraftressursene på Vestlandet også kan komme fremtidige generasjoner til gode.